Vann og ved kan vel sies å være sentrale temaer i nordmenns liv. Men hva har Lars Myttings roman Svøm med dem som drukner og sakprosaboka Hel ved til felles bortsett fra det? Jo, de bygger begge på en viss forkjærlighet for særnorske detaljer og innforståtte koder. De beskriver begge på sitt vis en norsk kultur med norske referanser, men som likevel har i seg en universell streng.
Hel ved forteller vedens kulturhistorie og er en praktisk bok om treslag, felling, kløyving, redskaper, stabling, ovner, fyring og historier om gode vedfolk. Boka rører også ved noe dypt menneskelig i oss, en grunnleggende selvoppholdelsesdrift, tilfredsstillelsen ved å hogge og stable og til slutt varme seg på selvhogd ved, lukten av bjørkekubbene på peisen. Ikke rart publikum har vært i fyr og flamme.
Svøm med dem som drukner ble tildelt Bokhandlerprisen 2014. Boka er en familiekrønike med store dramatiske hendelser i Europa på 1900-tallet som bakgrunn, hvor et gammelt mysterium må løses for at hovedpersonen skal kunne vite hvem han er. Ifølge Dagens Næringslivs anmelder kjennetegnes boka av «en kjærlig dveling ved tekniske detaljer». Rune Hallheim i Aftenposten kaller boka «sannsynligvis årets mest medrivende roman».
Medrivende bøker har selvfølgelig interesse også utenfor landets grenser, og begge bøkene er allerede solgt for oversettelse til en rekke land – i noen land er de allerede på markedet. I England ligger Hel ved nå på bestselgerlistene under tittelen Norwegian Wood.
De utfyllende beskrivelsene av håndverk og materialer innebærer sine utfordringer for oversetterne. For hva er egentlig en heimevernsmauser og en oterfjøl – og hva heter det samme på engelsk, tysk eller estisk?
Lars Mytting er tidligere forlagsredaktør og spesielt bevisst på oversettelsesprosessen. Derfor har han også vært aktivt til stede for sine oversettere i et forsøk på å gjøre innholdet relevant for utenlandske lesere ved omskriving eller samarbeid med oversetterne, men likevel uten at innholdet taper sitt særpreg. Han har blant annet skrevet en internasjonal utgave av vedboka. Til Svøm med dem som drukner har han utarbeidet en egen kommentert versjon av manuset.
Gir en slik deltakelse fra forfatterens side bedre tekster, eller er det oversetterens jobb å finne ut av vanskelighetene på egen hånd? Hvor går grensen mellom å hjelpe til og å henge over skulderen? Hvor er balansen mellom nyttig hjelp og oversetterens kreative nysgjerrighet? Lars Mytting gir oss sine svar på dette fredag 19. februar kl. 13 i Amalie Skram.